Storlaua - historie og gjensreising

Historie

Jeg vet ikke når denne laua ble satt opp. De første bygselsedlene på Korssjøgårdene er datert 1702 -1703, og er navngitt «Røengerne». Min onkel Petter mente at dette kunne passe på den enga som nå kalles Stallan. Stallannavnet kan vel tyde på en plass hvor det var naturlig å overnatte før den siste strekningen for lasskjørere (svensk: «fôrbönder») som fulgte vinterveien fra Sverige i området Dalarna/Särna/Sveg/Falun, til Røros kobberverk. Det er rimelig å anta at det startet med at noen flekker ble ryddet og tilsådd for å produsere et depot av vinterfôr for hestene.

Vi tror at Korssjøen Østre (54/1 – «ned’i Gård’a») kan ha blitt etablert ca 1730-40, og antar at det første huset hos oss er Sommerstua, som seinere er tilbygd med et annet hus («Eldhuset»). Begge husene var trolig eksisterende hus som ble flyttet til Korssjøen; ikke laftet på stedet. Vi ser tydelige hakk etter åser i tilstøtende rom på Sommerstua. Eldhuset er helt opplagt flyttet fra et annet sted, for veggen mot Sommerstua er dobbel – to røstvegger (gavler) inntil hverandre. Hvis Eldhuset ble konstruert på stedet, ville man jo ikke doblet opp denne veggen, men bare tappet i hop forlengelse av langveggene.

Jordveien på gården er utvidet østover – de første jordene var utvilsomt de bratte bakkene opp for gårdstunet – mens «Gammelvolden» er neste dyrkamark, ca 1 km østenfor gårdstunet. Storlaua ligger jo på «neste» slåttemark, om vi antar at de utvidet suksessivt stadig lenger unna gården. Avstanden langs traktorveien er 1,4 km målt med bil. Våre forfedre har vært ganske flinke til å skrible inn initialer og årstall på veggene. Min tippoldefar Oliver kom fra Øversjøen i Tolga og kjøpte gården i 1858. Han var bror til min tipp-tippoldefar på mammas side. Det vil si at da min far fridde på Øversjøen rett etter krigen (friinga begynte nok under krigen), og giftet seg i 1947, så ble han svigersønn til sin firmenning. Pappa og morfar var altså firmenninger. Da er vel jeg femmenning med min mor (og seksmenning  med meg selv?...........).

Men sønnen til Oliver, Hallstein Oliversen (eller Ole Iver ‘Sen) ses oftest på veggene i alle slags bygninger («H.O.I.S») på Korssjøen. Han var nok mer boklig anlagt enn faren Oliver som var nærmest legendarisk for sin energi og arbeidskapasitet (nåfortida ville nok ADHD vært nærliggende å tenke på – kan være arvelig..). Hallstein kjøpte bøker for hver eneste krone eller spesiedaler han fikk tak i, og opprettet et bibliotek og lånte ut bøker til hele bygda. Nokså frilynt må han ha vært, for Darwins «Artenes opprinnelse» er blant bøkene vi fortsatt har i huset. Innholdslista over boksamlingene viser at mange av bøkene er borte. Bøker som lå på nattbordet hos syke ble brent sammen med sengetøy og annet som kunne være smittsomt, er en forklaring vi har hørt.

 

Høyberging

Sommeren er kort, og vinna (slåttonna) var en hektisk tid. Å skulle kjøre høyet hjem til gården når høyet var tørt ville tatt mye ekstra tid, og krevd mye større låveplass enn de bygde for da gården ble etablert der de første jordene ble ryddet og dyrka opp. Så det vanlige mønsteret er at det ble satt opp lauer – utløer – der man ryddet nye arealer. Vinteren er lang nok – mer enn lang nok – til å kløyve ved og kjøre høy. Dessuten bød vinteren på førsteklasses kjørevei, nærmest helt gratis sammenlignet med å lage til gode kjerreveier for barmarksbruk. Særlig på plasser ved sjø og vassdrag som her på Korssjøen. Dette preget jo Kobberverkets transport i stor grad; det meste og tyngste ble kjørt på vinterveiene. Korssjøen var jo siste stopp på en av de største tilfartene, helt fra Mora i Sverige. Det er dette som er den egentlige Kåppårleden, eller Koppargatan som svenskene kaller den. Derfor er nettopp denne ruta pekt ut som en spesifikk del av verdensarvminnet Røros (UNESCO’s World Heritage List). Rørosmartnan er derfor ikke tilfeldig lagt til midt på vinteren. Den skal starte nest siste tirsdag i februar, og varte til fredagen. Nå avsluttes den lørdagen, så får flere av hyttefolket – og andre - med seg en bit av martnan uten å ta ekstra fridager for ei helg på hytta.

«Fra 1854 af skal der i Røros afholdes et Marked, der begynder næst siste tirsdag i Februar Maaned og varer til den påfølgende Fredag» (Kongelig resolusjon 1853)

 

Bruk

Sjølve høyrommet har i likhet med mange slike lauer ganske stor takhøyde. Det var jo om å gjøre å kunne få inn så mye høy som mulig på hver kvadratmeter golv. I Småsetranområdet på Røros ser vi at mange av lauene er bygd på ved at den ene siden av det opprinnelige saltaket er hevet, slik at det flukter med den andre siden og danner et pulttak. Under det nye taket fikk man på den måten plass til mer høy enn opprinnelig. Det tyder vel også på at avlingene ble større etter hvert, enten ved at det ble dyrka opp nye arealer, eller at jorda ble bedre stelt og gjødslet. Denne laua (Storlaua) har blitt tilbygd en kjøreklopp (låvebru), slik at det var lettere å lempe av høyet. På den måten slapp man å løfte høyet så mye, for å kunne fylle høyrommet mer eller mindre helt opp til taket. Vi ser jo på lauene på Gammelvollen (300 meter vest herfra) at terrenget er utnyttet på samme måten – man kjørte inn høyet på den høyereliggende baksida, og lempet ut fra en lavtsittende åpning på nedsida, når høyet skulle kjøre til gårds utpå vinteren. Nå er det jo klopp på begge sider, så man kjørte tydeligvis tvers igjennom. Og vi kan se at de kjørte fra vest mot øst, fordi åpningen ned i høyrommet er forskjøvet mot vest, slik lasset måtte bli stående hvis hesten skulle få stoppe på enden av platten. Hvis høyvogna virkelig ble trukket av hest, så kan vi ikke unngå å undre oss over hvor lave portåpningene er. Men vi ser også på gamle staller på Røros at hestene må ha latt seg leie inn gjennom nokså lave døråpninger. Men så lave? Hestene var mindre da enn nå, sier noen. Og det ble også brukt okse til å kjøre høy – om vinteren iallfall, se bildet som henger her i Storlaua. Det bildet er forresten tidfestet til 1938, så kjørekaren kan være min far Einar. Han ligner i hvert fall veldig, men det ligner også på onkel Hallstein. Så ser vi at taket over «inngangsporten» er hevet med en oppbygd ark. Og det er mulig at de kunne plukke vekk kledningen (i ett stykke) under arken, så hesten (oksen) hadde litt bedre klaring når den måtte bruke krefter på fullt lass, mens å leie den ut igjen med tom skrinn var greit gjennom en lavere åpning. Jeg er iallfall sikker på at arken ikke er bygget av estetiske grunner; her gjaldt det å løse praktiske utfordringer i en hard hverdag.

Materialbruk og gjenbruk

Når det er en dagsreise å gjøre et ærend «i butikken», så gjelder det å ta vare på alt som kan tenkes å komme til nytte en dag, for ikke å bli heftet. Og det gjaldt å være sjølberget i størst mulig grad av økonomiske grunner også. De hadde jo egen smie, både på Moa og Nedigårda hos oss. Smia på Moa ser vi ennå ruinene av, ved «Smitrøa». Tomta etter smia vår kjenner vi ikke sikkert til, men grunnmuren/-møkkjelleren til Sommerfjøset skal være bygd av sten fra murene fra smia vår, tidlig på 1900-tallet. Kanskje er det selve smietomta sommerfjøset står på? Dette sommerfjøset har vi forresten fått godkjent bruksendring på til fritidsbolig, så det huset skal også gjennomgå en tilsvarende forvandling som Storlaua.

Golvet i det store rommet er bygget oppå de grove plankene som var golvet i høyrommet. Det er brukt diverse gamle bjelker og planker som «åser»/tilfarere i begge rommene. Det samme gjelder veggene, hvor vi fikk overta en stabel med materialer som lå (ute..) på Sevatdalen etter fjøsbygginga til Anders/Per Helge Sevatdal.

Jeg har brukt opp diverse furupanel som lå på lemmen vår etter tilbygginga på våningshuset vårt i 1985. Ser du nærmere etter, så er det varierende bredde på det stående skyggepanelet i det øvre rommet. Det samme gjelder tykkelsen, men det er enda vanskeligere å oppdage.  

Vinduene ble donert av Jens Ola Korssjøen, da han oppgraderte hytta (Bakkastuggu) i 2014. Vi har varevinduene også, men foreløpig har vi bare brukt to av dem som glugger for ikke å kle inn de fineste skriveriene på nordveggen. Et av disse notatene er skrevet i 1926 av min onkel Hallstein, som da var 17 år. Vi leser at han var der og tekket taket for 90 år siden. Vi må vel tro at det har vært nødvendig en gang til eller to, til vi tekket med  takpapp og Platon i 2015.

For å hindre sauen på beite i å ligge under laua og skite, har vi tatt i bruk gamle hesjestaur som pleide å ligge i «vinteropplag» på plattingen i det øvre rommet.

Den utvendige kledningen under vinduene på nordveggen var taktro på den laua som Frode Wang kjøpte av Tron som første krypinn på hyttetomta på Enhaugen.

Kjøkkenbenken er en modifisert utgave av kjøkkenet i 1.etg. i huset vårt i Ole Guldals gate på Røros. Benkeplata er fra det gamle kjøkkenet i 2. etg. som vi fornyet i 2014. Jeg valgte å dele oppvaskkummen (fra samme kjk.benk) i to og bruke bare den lille delen, for her skal vi bære vannet inn og ut, og varme vaskevannet på propan. Så det er greit å klare seg med en liten vannmengde, men du ønsker jo å kunne dyppe det meste av oppvasken under vann, ikke sant.

Restene av to gamle vannsenger er brukt som hyller/trappetrinn og sengehester for å hindre ulykker fra overkøyene.

Dassen ble bygget til hytta «Småskogen» som ble reist rett øst for Sommerfjøset i 1960. (Den hytta er for øvrig et gammelt bårehus fra Majorstua menighet i Oslo – men DET fikk ikke vi ungene vite før vi var voksne..). Den nye eieren av hytta ønsket seg et nytt avtrede og Nils Moen og jeg bygde det nye og fjernet det gamle. Det skjedde ved at vi rullet hele dassen ut i sjøen, og så slepte vi den bort i båtstøa ved gården (..stille flyter do’n..) og dro den på land med traktor. Så fant Liv ut at den kunne brukes som sekretariat og vaffelutsalg (!) – Mattilsynet var ikke koblet inn..- under det årlige hestestevnet med hinderløp og alt mulig på jordet her på Odden (som er navnet på det jordstykket hvor Storlaua står). Så da gikk veien hit bakpå silosvansen. Og der sto den i ca 20 år midt på jordet. Så da Storlaua måtte ha sitt eget avtrede, så jeg at det var mulig å tre pallegaflene under og traktorflytte den igjen. Til der den står nå. Plasseringen er i stor grad bestemt av hvor det var mulig å sette den fra seg i skogkanten uten å gå ut av traktoren..  Ja, det er noen meter å gå, men det er ikke noe særlig å ha den stående lett synlig på snaue enga heller. Utsikten er iallfall bra fra døråpningen, og både kong Haakon og prins Harald (tegnet i 1945) er på plass. Legg forresten merke til døra på do. Den opprinnelige var bare filler, men jeg husket at det sto noe med hengsler på lemmen. Den passet greit, men først etterpå har jeg oppdaget at noen har gjenbrukt den døra før, for den er skjøtt på både i høyden og bredden. Bare gå og se!